User name:

UserExtensions.GetUsername()=

Freda bygg og anlegg

Trøndernes rike historie finnes også i bygg og anleggene våre. Vi har et mangfold av bygninger og anlegg som er formet i samspill med natur og beliggenhet, liv og virke.

Det er et nasjonalt mål å ta vare på et mangfold av kulturminner. Det er viktig at arven fra folk og virksomhet i bygd og by og i hele fylket er godt i varetatt. Fredningene skal sikre at et mangfold ivaretas i et langsiktig perspektiv.

De første fredningene av bygninger og anlegg i Trøndelag kom i perioden 1923 - 1941. Hjemmelen var Lov om bygningsfredning av 1920. Etter 1941 ble fredningslista for Trøndelag kun supplert med noen få bygninger før den nye kulturminneloven trådte i kraft i 1979.

I perioden fra 1980 årene og framover har mange trønderske bygg og anlegg blitt fredet. Fredningene gjennomføres etter ulike satsinger og planer. Særlig har statens gjennomgang av sine fredningsverdige bygninger ført til at antallet freda bygninger har økt i Trøndelag.

Perspektivet på hva som er fredningsverdig har endret seg over tid. Stikkordsmessig kan vi si at perspektivet er endret

  • fra de eldste til alle aldersepoker
  • fra høystatus til alle sosiale lag
  • fra vekt på sjeldenhet til vekt på representativitet
  • fra vern av enkeltobjekter til vern av miljøer og landskap
  • fra smal til bred forvaltningsinnsats

Deler av forvaltningsmyndigheten og -ansvaret ble desentralisert til fylkeskommunen i 1991. I dag er det sterke politiske signaler som taler for ytterligere desentralisering i 2020. Fylkeskommune vil da få mer ansvar for oppfølging av bygningsarven.

Her kan du lese mer om noen utvalgte freda kulturminner som viser mangfoldet i trønderens nyere historie og fredningsforvaltningens historie.

Trønderlåna og trøndertunet

De første bygg og anleggene som ble valgt ut til freding var gjerne hovedbygninger og gårdsanlegg i dal- og fjellkommunene i sør og på Innherred i nord.

Mange av hovedbygningene og gårdsanlegga var trønderlåner organisert i et firkanttun. Låna er et viktig trøndersk bidrag til landets bygningshistorie. Låna har gjennomgått en lang utviklingsprosess fra ettroms årestua, via treroms «lågstue» til langstue i to etasjer, etter hvert med egen kårbolig i enden av bygningen.

Lånas lengde og bredde varierte med tilgang på materialer og økonomi. Også husmannsstuene ble bygd etter samme mønster, men i mindre målestokk. Spesielt langs Trondheimsfjorden kunne husmannsplassene få si lange lån ved å bygge sammen fjøs og stue.

Logstein på Frosta er 43 meter lang og kanskje fylkets lengste lån? (Foto: Kolbein Dahle)
Logstein på Frosta er 43 meter lang og kanskje fylkets lengste lån? (Foto: Kolbein Dahle)

Typisk for lånene er at de er lange og smale. Endel av lånene, særlig fra overklassemiljø, ble bygd i sin fulle lengde, mens det vanlige var å på i lengden etter behov. Låna er ikke breiere enn at vinduene gir gjennomlys i de fleste rom fra begge langsidene. Vinduene står i par, gjerne med høyere rammer i første enn andre etasje.

Fra slutten av 1700-tallet ble det stadig vanligere å kle låna med profilert tømmermannskledning, dermed ble det ikke lenger så viktig med kvaliteten på laftinga. Taket ble tekt med torv eller spon, og senere tegl, skifer eller betongtakstein alt etter tid og tilgang. Låna har lokale variasjoner, og kan ha små forskjeller i form, planløsning og detaljer fra nord til sør i fylket.

På låna ser en gjerne hvordan lokal byggeskikk ble blandet sammen med inspirasjon fra panelarkitekturen i Trondheim og europeiske stilidealer. Særlig etter 1800 ble det lagt mye arbeid i å lage klassisistiske portaler rundt inngangsdørene både på større og mindre gårder. Det er bevart noen få inngangsparti med preg av rokokko og regence.

Allerede på 1700-tallet kom de første sammenbygde driftsbygningene innenfor det kondisjonerte pionerjordbruket, og ved utgangen av 1800-tallet var reformen omtrent gjennomført. Da dannet gjerne en driftsbygning i vinkel to sider i tunet.

Oppgården i Kvelia, Lierne ble fredet i 1941. Hele anlegget ble fredet, til sammen elleve bygninger (Foto: Hilde Yri)
Oppgården i Kvelia, Lierne ble fredet i 1941. Hele anlegget ble fredet, til sammen elleve bygninger (Foto: Hilde Yri)

Kysten og fjellbygdene ved svenskegrensa har sin byggeskikk og måte å plassere bygningene på. Rekketunet er vanligere og husa lavere. Forskjellen fra innlandet ser vi tydeligst i fiskeværene. Her finnes låna som bolighus, men også ombygde rorbuer som er blitt helårsboliger. Rorbuene er i ulike varianter, og bygd opp i en kombinasjon av tømmer og bindingsverk med torv og spon til taktekking. Fiskeværene kjennetegnes av et mangfold av bygninger med ulike funksjoner. Rorbuer, sjøhus og naust i tungt bindingsverk er vanlige bygningstyper. Kysten preges av knapphet på materialer, og mye gjenbruk. 

Sandmoen i Snåsa: Husmannsplass

I perioden fra 1700-tallet og fram til 1. verdenskrig var husmennene ei av de største befolkningsgruppene i Norge. Husmennene var på sitt mest tallrike omkring 1850-60.

På listen over fredede bygninger i vårt fylke er det få kulturminner som representerte husmennen. I hovedsak besto listen av bygninger som opprinnelig var embetsmannsgårder, og senere storgårder. Andre sosiale lag av befolkningen var forsømt, og derfor er dette et av de nye satsingsområdene. Når husmenn og andre fra arbeiderklassen ikke var med tidligere, kan det skyldes at avstanden til fattigdom og enkle kår har blitt stor i våre dager. Derfor er det også mulig å fatte interesse for å synliggjøre og bevare husmennenes og arbeiderklassens hverdagsliv og kulturhistorie.

De aller fleste bygningene fra tidligere husmannsplasser er naturlig nok borte, og av de som er igjen er det lite som minner om de bygningene som en gang var. Dette er derfor en type kulturminner som tidligere var svært vanlige, men som i dag er sjelden. Vi har derfor mye å takke den siste eieren av Sandmoen for. Han så den historiske verdien, og kontaktet Samien Sitje som på vegne av eieren tok initiativet til fredning av alle bygningene.

Sandmoen husmannsplass i Snåsa ble fredet i 1996 (Foto:Hilde Yri)
Sandmoen husmannsplass i Snåsa ble fredet i 1996 (Foto:Hilde Yri)
Fjøset og låven med ”halmgangen” på Sandmoen husmannsplass like etter at et omfattende restaureringsarbeid ble satt i gang i 1996 (Foto:Kolbein Dahle)
Fjøset og låven med ”halmgangen” på Sandmoen husmannsplass like etter at et omfattende restaureringsarbeid ble satt i gang i 1996 (Foto:Kolbein Dahle)

I 1996 ble Sandmoen vedtatt fredet. Fylkeskommunen utarbeidet fredningsforslaget, og her heter det blant annet at Sandmoen er en viktig historisk kilde, der helheten har nokså stor grad av autentisitet eller opprinnelighet. Derfor gir: ” Den bevarte husmannsplassen Sandmo .. et godt bilde av rammen rundt en husmannsfamilie på Snåsa i andre halvdel av 1800-tallet. Uthusbygningene gir viktige opplysninger om næringsliv, arbeidsforhold og tekniske muligheter og løsninger” (Fylkeskonservatoren i N-Tr.lag: 1992:52).

Trones i Verdal - Et spesielt gårdsanlegg fra 1960-årene

Tar vi av E6 ved Fleskhus i Verdal og kjører utover Troneshalvhøya kommer, vi til et av de mest uvanlige gårdsanleggene i Nord-Trøndelag. Veien går slakt oppover en liten allè, og like før det skogkledde høydedraget ligger husene som et lavt borganlegg, godt innpasset i landskapet. Mange har sikkert kjennskap til de tallrike fortidsminnene i golfbaneområdet på Trones, men at den moderne gårdsbebyggelsen også er et fredet kulturminne er kanskje mindre kjent.

Foruten det lukkede firkanttunet er det lite som minner om tradisjonell trøndersk byggeskikk i våningshuset og driftsbygningen. I stedet for tre er bygningene satt opp i glatt, fargerik teglstein. Bakgrunnen for materialvalget var en uværsnatt i 1961, da flere bygninger brant ned på gården. Naturlig nok ønsket eieren å bygge opp igjen våningshus og driftsbygning i et brannsikkert materiale. Eieren tok kontakt med arkitektfirmaet Lund og Slåtto i Oslo, og Nils Slåtto tok oppdraget. Siden veien lå åpen for å tenke en annerledes gård, tegnet Slåtto et borglignende alternativ inspirert av en byggetradisjon langt eldre enn det typiske trønderske trøndertunet med lån og rødt fjøs.

Fredningslista i fylket domineres av trønderlåner med høy aldersverdi. I 1995 ble Trones gård bygd i 1962-1967 fredet som et eksempel på Det 20. århundres arkitektur (Foto: Jon Haug)
Fredningslista i fylket domineres av trønderlåner med høy aldersverdi. I 1995 ble Trones gård bygd i 1962-1967 fredet som et eksempel på Det 20. århundres arkitektur (Foto: Jon Haug)
Fredningslista i fylket domineres av trønderlåner med høy aldersverdi. I 1995 ble Trones gård bygd i 1962-1967 fredet som et eksempel på Det 20. århundres arkitektur (Foto: Jon Haug)
Fredningslista i fylket domineres av trønderlåner med høy aldersverdi. I 1995 ble Trones gård bygd i 1962-1967 fredet som et eksempel på Det 20. århundres arkitektur (Foto: Jon Haug)

I 1995 ble våningshuset og driftsbygningen vedtatt fredet. Nord-Trøndelag fylkeskommune utarbeidet fredningsforslaget, og i fredningsformålet heter det at:

”Formålet med fredningen er å bevare tunet på Trones gård som et særegent, arkitektonisk og kulturhistorisk verdifullt gårdsanlegg fra det 20. århundre. Bygningene er et meget interessant eksempel på tidsmessig arkitektur fra 1960-årene, tilpasset landskapet på omgivelsenes premisser, men med likevel klar forankring i det tradisjonelle lukkede trøndertunet. Bygningene har både som miljø og enkeltbygninger store arkitektoniske kvaliteter relatert til oppfatningen av god arkitektur i sin samtid. De er planlagt av meget anerkjente arkitekter og konsulenter. Anlegget kan framstå som et mønsteranlegg, men det ble aldri noen trendsetter i norsk landbruksbebyggelse” (N-Tr.lag fylkeskommune 1995:6).

Trones gård ble fredet med utgangspunkt i det landsomfattende prosjektet «Det 20. århundres arkitektur”. Prosjektet er et resultat av at de fredede bygningene i alle fylker stort sett er bygd før 1830. Et hovedmål med prosjektet ble derfor at også 1900- tallets arkitektur skulle anerkjennes som en del av vår felles kulturarv.

Spillum dampsag og høvleri - Teknisk industrielle kulturminner

Ved sjøen på Spillum ligger det gamle Spillumbruket. I dag er det en stiftelse med navnet Spillum Dampsag og Høvleri Norsk Skogbruksmuseum som har overtatt bruket. Her kan vi få omvisning eller høvlet kopier av gammelt listverk og panel eller andre ukurante bestillinger.

Spillumbruket ble etablert i 1884, og ble drevet i vel hundre år fram til 1986. Bruket består av i alt 16 driftsbygninger og har 60 mål tomt. I sjøen ligger et tømmersorteringsanlegg hvor tømmeret ble sortert, enten det ble fløtet eller kom med bil. I tillegg er mesteparten av produksjonsutstyret bevart fra den tidligere driften. (Riksantikvaren 1994)

De teknisk industrielle kulturminnene som ikke har vært i statlig eie, har vært forsømt i vernearbeidet. For å få en foreløpig oversikt utarbeidet Riksantikvaren en landsomfattende verneplan med fylkesvise lister over større anlegg og helhetlige miljøer i 1994. Utvalgskriteriene var at anlegget skulle være fra den tidlige fasen av industrialiseringen og representere virksomheter og næringer som har vært vesentlige for landets utvikling som industrinasjon. Siden verneplanen gjaldt større anlegg, var pragmatiske forutsetninger som økonomi og drift viktige.

Spillum dampsag og høvleri drives med de gamle sagene (Foto: Gunn-Hege Lande)
Spillum dampsag og høvleri drives med de gamle sagene (Foto: Gunn-Hege Lande)

Det ble også lagt vekt på geografisk fordeling, og hva som var representativt for det enkelte fylke. I Trøndelag har særlig skog-, bergverks- og smelteindustri hatt betydning for den regionale næringsutvikling i industrialiseringens tidlige fase. På bakgrunn av de store skogområdene som la grunnlaget for sagbruksvirksomheten i stor skala, ble handelssagbruket på Spillum valgt ut som et eksempel på en slik type virksomhet.

Verneplanen ble laget på bakgrunn av registreringer, men disse var ikke systematiske eller komplette og er derfor heller ikke endelige. Likevel ga det en foreløpig pekepinn om hvilke større anlegg fra industrialiserings tidlige fase som har nasjonal interesse i vårt fylke.

Flere av anleggene i Verneplanen har ikke noe formelt vern. Derfor ønsker Riksantikvaren nå at anleggene skal få et vern gjennom plan- og bygningsloven eller kulturminneloven. På sikt vil derfor Spillum dampsag og høvleri bli fredet.

Tømret lå samlet i sjøen før det ble dratt inn på saga med en kerat (Foto: Gunn-Hege Lande)
Tømret lå samlet i sjøen før det ble dratt inn på saga med en kerat (Foto: Gunn-Hege Lande)
Sist oppdatert 01.12.2017