User name:

UserExtensions.GetUsername()=

Steinalder

Trøndelag i Steinalderen.

Eldre steinalder (Foto: Kristin Prestvold)

Eldre steinalder i Trøndelag

Nytt land steg av hav ved slutten av siste istid for over 12000 år siden. Den store innlandsisen trakk seg tilbake og store reinflokker trakk nordover til det nye tundralandsskapet frigitt av isen. Og der reinen dro fulgte reinjegerne etter.

Reinjegerne tok seg fram langs kysten i skinnbåter og overvintret i sjøkanten der det var isfritt. Vi finner sporene av denne tidligste befolkningen i Trøndelag langs de gamle strendene. På grunn av landhevingen siden slutten av siste istid, ligger de eldste boplassene 40 – 50 meter over dagens havnivå. Mange av boplassene er ikke synlige på markoverflata. De er funnet ved hjelp av prøvestikking som har brakt for dagen tilslått flint og andre rester etter datidas redskaper.

Det har aldri vært særlig langt fra ytterkysten til fjellterreng i Midt-Norge, og fra tilholdssteder på ytterkysten beveget reinjegerne seg innover i landet til reinfangst ved brekanten av innlandsisen. Langs brekantene innover Dovrefjell kan vi i dag finne tangespisser av flint som isen har hatt i forvaring i tusenvis av år. Flinten ble plukket opp i fjæresonen på ytterkysten en gang for 8-10 000 år siden. En jeger laget en pilspiss og tok den med til fjells på reinsjakt.

Øverst i dalførene i fjellheimen i Trøndelag finner vi funnrike steinalderlandskap, særlig knyttet til vannveier og innsjøer. På nes og eid, på strender i lune viker, ved bekkeoser, innløp og langs loner i stryk har steinbrukende fangstfolk etterlatt spor på liknende vis som i fjæresonen på kysten. Uten den samme tilgangen på flint som på ytterkysten, har mennesker slått spisser og skjæreredskap av kvartsitt og kvarts.

Sikre tegn på en steinalderboplass er spor etter produksjon av steinredskaper. Etter flere tusen år er sporene, som en gang lå åpent i overflata, overgrodd av torv. Under torvlaget kan bakken være strødd med store mengder av slått flint, kvarts og kvartsitt. Hvis vi er heldige finner vi også ildsteder og rester av teltringer og jordhytter Boplassene ligger noen meter fra der det måtte være fint å trekke skinnbåtene på land.

Vi tror det var et godt liv. Det bugnet av mat i sjøen og på land.

Steinalderboplassene på Djupskarmoen i Fevåg

Djupskarmoen er i dag ei stor myr som heller slakt nedover mot sjøen i Fevåg, Indre Fosen kommune. Ingenting annet enn røsslyng og gresstuster er synlig på overflata. En helt vanlig myrflate. Men myra har hemmeligheter. Gjemt og skjult under den vasstrukne torva ligger gamle gjenstander laget og brukt av barn, kvinner og menn som levde i den eldste steinalderen for mellom 6500 og 8500 år siden.

Den gang var myra en bukt, lunt skjermet for vestaværet og godt egnet som boplass. Havet sto 30-40 meter høyere enn nå og steinaldermenneskene slo seg ned kun noen få meter fra strandkanten. Vannet stod så høyt at Fevåghalvøya var en øy. Menneskene som bodde på øya hadde sjøgående båter laget av skinn.

Høsten 1995 ble det på fem steder i myra funnet redskaper av forskjellige steinslag som flint, kvarts og kvartsitt. Sammen med gjenstandene ligger lag med svart jord og trekull, rester etter måltider og annet. Restene forteller om et folk som levde av fiske og fangst.

Yngre steinalder

Vi kaller perioden mellom 4000 og 1800 før Kristus yngre steinalder. Folk lever som før av jakt, fangst og fiske, men noe nytt er i ferd med å skje. Jordbruket blir etter hvert kjent i Norge og vi begynner å dyrke jorda og holde husdyr. Det er en gradvis overgang, avhengig av hva naturen gir av muligheter, hvor du bor i et vidstrakt og variert landskap og tilgangen til fisk og vilt. Noen steder brer jordbruket fort om seg, andre steder egner seg best til husdyrhold, noen steder får vi en god kombinasjon. Mange steder egner seg best til å drive med jakt og fiske på de gamle tradisjonelle måtene. Utover i yngre steinalder er det er stor variasjon i levemåte blant folk og grupper.

Blomsterstøv i myrene forteller oss om klima og vegetasjon. For omlag 4000 år siden går skogen tilbake samtidig med at beiteplantene er i framgang og sporene etter kornavl blir tydelig. Stadig større områder blir ryddet for skog, busker og kratt. Korn dyrkes på små parseller i den etter hvert glisne skogen, og husdyra beiter på gressganger rundt boplassene.

Folk vet om hverandre over store områder, vannet fører mennesker sammen. Oppdyrkingen av landet og omfanget av handel og samkvem får et stadig større omfang. Gjenstander og funnforhold er forbausende like i lavlandet i Sør-Norge og Trøndelag. Flintdolker og pilspisser fra Trøndelag er lik de som er funnet sørover i landet.

Steinaldermenneskene etterlot seg ikke spor som forteller hvem de var. Vi har ingen skriftlige nedtegnelser som forteller om enkeltpersoner og hendelser. Men fortidens trøndere begynte å lage vakre bilder på berg. Vi vet lite om hvorfor de risset figurene, og hva de betydde. Kanskje ristet de dyrefigurene i berget for å gi dem makt over dyrene, og gi dem god jaktlykke? Eller kanskje ble figurene laget av sjamaner som kunne ikle seg dyreham og foreta rituelle reiser til åndeverdenen? Eller kanskje var helleristningene en kulisse for datidens teater, der fortellinger ble overlevert fra gammel til ung rundt leirbålet? Malingene og ristningene gir oss små kikkhull inn i kvinner og menns tankeverden for så mange tusen år siden.

Jegersteinalderens bergkunst, veideristningene, blir ofte kalt den nordlige bergkunsttradisjonen i Norge. Dette i motsetning til jordbruksristningene som kalles den sørlige tradisjonen og som ble laget i bronsealderen og jernalderen. Jordbruksristninger finnes hovedsakelig i Sør-Norge, og veideristninger dominerer i Nord-Norge. I Midt-Norge møtes de to tradisjonene. Noen steder finner vi bergbilder fra begge tradisjoner i samme landskap: i samme dal, på samme gård og noen ganger på samme bergflate. Bergkunsten står fremdeles på fjellveggene som håndfaste spor etter steinalderens mennesker.

Eksempler fra yngre steinalder

Helleristningenes landskap - På Bardal i Steinkjer kommune

Da bergflaten på Bardal ble tatt i bruk som ristningsberg en gang i steinalderen lå sjøkanten 100 meter unna. Ristningsberget lå ved dalføret nordover mot Reinsvatnet og nordvestover til Namdalen. Beliggenheten var populær. På bergflaten ble det risset og hogget et stort antall ulike figurer, delvis over hverandre. De viser at berget var i bruk i flere tusen år, i yngre steinalder, bronsealder og inn i tidlig jernalder. Overlappingen av figurer tyder på at selve handlingen å lage ristningene var like viktig som resultatet. Hvilke seremonier har foregått på flaten foran berget?

Motivene som stadig går igjen er båter, hester, elg og rein, fotsåler, mennesker, skålgroper, fugler, hval, bjørn og geometriske figurer. De fleste ble laget av en jordbrukende befolkning i bronsealderen, men de flotte monumentale dyrefigurene og rammefigurene ble hogget inn av jegerfolk en gang i yngre steinalder. Av figurene fra steinalderen er det elgen som dominerer. En stor hvalfigur dekker store deler av feltets øvre del.

På gården Bardal ble det hugget inn rundt 70 dyremotiver og geometriske figurer i steinalderen. Senere hugget folk inn om lag 400 motiv av den sørlige tradisjon: store bronsealderbåter, væpnede menn, hester og spiraltegn. Hva forteller helleristningene om kontakt mellom ulike mennesker og ulike tradisjoner? Bildemylderet står som et veiskille for landskapene og menneskene som bodde her. Fra jegersamfunnet til jordbrukssamfunnet, i glidende overganger eller ved voldsomme brudd.

Boplassen på Vassetra i Hitra kommune

I yngre steinalder så landskapet på Vassetra annerledes ut enn i dag. Sjøen gikk 8 – 10 meter høyere og boplassen lå i bunnen av et lunt havnebasseng. En god plass å bo, solrik og lun, med nærhet til ressurser både på sjø og land. På den gamle boplassen fant arkeologer en rekke redskaper av flint, skifer og annen bergart. Folkene livnærte seg av jakt og fiske. Rett utenfor boplassen ligger Dolmsundet som var rikt både på fisk og sjøpattedyr. De mange pilspissene vitner om en spesialisert teknikk. Jegerne visste nøyaktig hvilken pilspiss som egnet seg best til for eksempel jakt på sjøfugl. Funn av skiferkniver viser at sløying og flåing av dyr var en viktig aktivitet på boplassen. Noen av knivene har dekor i form av et sikksakkmønster. Kanskje bare ren dekorasjon, men kanskje også med andre betydninger skjult for oss i dag. Ved å dekorere en pilspiss eller kniv, kunne man kanskje lettere nedlegge et bytte? Kanskje dekoren ble laget med magisk hensikt?

På boplassen gravde arkeologene fram kulturlag som for det meste bestod av slakteavfall og søppel, som over tid ble omdannet til svart fet jord. I laget lå små brente bein, mengder med brent stein, trekullrester og hasselnøttskall. Utgravningene av boplassen på Vassetra avdekte også restene av et ildsted og avtrykk etter stolper som forteller at det stod et hus på plassen.

 

 

Sist oppdatert 01.12.2017