User name:

UserExtensions.GetUsername()=

Minneord til Ingrid J. Aune

Kjære Bjørg. Kjære Kjell. Kjære Mari og Jostein. Kjære alle dere som var nær Ingrid.

Bare tanken på den sorgen dere nå må bære er hjerteskjærende. Men jeg håper dere opplever at vi er mange som vil bære den sammen med dere. For tapet av Ingrid er stort. For dere. For oss alle. Vondt. Og fremdeles uvirkelig.

Vi er mange som er takknemlige for den åpenheten og rausheten dere viser, som slipper oss inn i sorgen over Ingrid. Tusen takk for det.

Ingrid var så levende. Så tilstede. Så engasjert. Direkte. Og entusiastisk. Det er ikke til å fatte at vi ikke skal få høre og se henne mer. Ingrid var en ung ordfører som stadig søkte råd om vanskelige saker, protokoll eller formaliteter. Både hos ordførerkollegaer og politiske motstandere. Men samtidig satte hun standard for ordførergjerningen, for beslutningene tok hun selv.

Hun søkte kunnskap før hun brukte sin egen klokskap. Og sitt verdikompass. Alltid med tanke på innbyggerne i Malvik. Til deres beste. Enten det var for barn og unge, for de eldre, for arbeidsplasser og næringsutvikling eller det var for de ansattes rett til faste, hele stillinger. Kvinner i deltid er som gutta på gølvet, og Ingrid gjorde personlig heltid til et lederansvar. Slik har hun vist oss alle hvordan det er mulig å lykkes.

Ingrid var svært aktiv i både Forsvarsarbeidet i Trøndelag og internasjonale spørsmål. Men ingenting trumfa innbyggerne i Malvik. Hun var som myrsnipa. For to år siden besøkte Eva Kristin fra Stortinget og jeg, Ingrid. Temaet var en mer praktisk skole. Ingrid viste oss Sveberg barneskole og hvordan dem tar vare på salamanderne, for å ivareta læreplanen på en praktisk måte.

Men da Ingrid ivrig presenterte både stortingsrepresentanten og fylkesordføreren til ungene vi møtte, var ingen interesserte i oss. De flokka seg rundt Ingrid. Rundt ordføreren sin. De ville bli tatt bilde av med henne. De ville tegne for henne og de ville ha klem av henne. Ingrid brydde seg om dem, og de viste det i mangfold tilbake.

«Det e itj koss du sjer ut uttapå, men det e ka du har i hjertet og koss du bruke hodet, og ka du evne å levèr, som e viktigst.», sa Ingrid til reiseradioen for litt over to uker siden, om å være både det første kvinnelige og den yngste ordføreren i Malviks historie. Og vi fikk høre at på kontoret hadde Ingrid et bilde av fire jenter fra Sveberg barneskole, som hadde laget en løvetannkrans til henne på Midtsandtangen. Tre av jentene fortalte at de ville bli ordfører.

I den siste appellen Ingrid skrev til sine innbyggere, skrev hun:

"- Jeg håper jeg har vist meg tilliten deres verdig de siste fire årene. Det har vært et eventyr."

Det har vært et eventyr. Og det er ikke til å fatte at det er over. Men en dag kommer minnene til å overvinne sorgen. En dag kommer både de fire jentene fra Sveberg barneskole og de som vokser opp i Malvik til å flette nye blomsterkranser på Midtsandtangen og fortelle eventyret om Ingrid videre.

"Det e itj koss du sjer ut uttapå, men det e ka du har i hjertet og koss du bruke hodet, som e viktigst".

Så er det alltid slik. Det er de beste som dør. Slik minner de oss om å se det beste i hverandre – mens vi lever. Ingrid betydde så mye for så mange og var så raus med sine klapp på skuldra og små komplimenter.

Kjære Ingrid.

Den siste tekstmeldinga jeg fikk fra deg, var en slik. Etter innledningen min på Forsvarskonferansen rett før sommeren. Du sendte melding med en klapp på skuldren. "Veldig bra!" Blant meldingene fra deg var det mange slike til mange av oss. Du var raus med komplimentene. Både til politiske medspillere og motstandere. Til administrasjon og ansatte. Til dem rundt deg. Slik du også ofte både møtte oss og sa farvel med en god klem.

Svaret mitt på tekstmeldinga di var: "Takk". Og det blir stående. For alltid.

Kjære Ingrid. Takk.

Fra meg.
Fra dine ordførerkollegaer i Trøndelag.
Fra hele landet.
Takk.
I ærbødighet. I respekt. Og med stor sorg og sterkt savn.
Takk.

I dyp medfølelse med dere i familien og de nærmeste, lyser jeg fred over Ingrids minne.